Keavy i Danmark

I dag er det tre uker siden vi satte nesa sørover til Danmark, og nå har vi begynt å late som om vi er vandt til å bo her. Jeg skriver "later som", for selv om vi har begynt å etablere noen vaner og begynt å få en slags hverdagsfølelse, møter vi fortsatt på nye ting hver dag. I dette innlegget skal jeg forsøke å fortelle litt om superhunden Keavy, ettersom flere lurer på hvordan denne berta har det i Danmark. 

På tur i skogen

Ettersom Keavymor hadde sin første løpetid akkurat da vi flyttet, var hun stort sett i bånd den første halvannen uka. Jeg fikk også se en side av jenta jeg ikke har sett før; hun var interessert i andre hunder, men ble usikker i møtet med dem, og det var som om hun syntes verden plutselig var blitt litt skummel. Heldigvis trives hun godt i leiligheten, og har gjort det siden første dag, og med litt tilrettelegging var heller ikke verden så ille utenfor døra. 

Keavy leder vei på tur

I skrivende stund er løpetiden over, og hennes usikkerhet ovenfor andre hunder ser ut til å ha gått over. Hun har til og med fått seg en "bestis" i form av en fransk bulldog, som viste henne rundt i skogen ved å ta henne med på en skikkelig raptusrunde. Det føltes nok veldig etterlengtet, for i Norge går det sjeldent dager mellom når Keavy får leke med "bestekusine" Minni, og selv om Hedwig ikke akkurat leker, har hun vært vant til å ha henne der som en trygghet. 

Den tryggheten Hedwig har gitt, har nok vært mer givende enn jeg har gitt Hedwig credit for, for plutselig har både hester og katter blitt dyr man ikke kan ignorere. Særlig katter skulle vise seg å være en ekstra utfordring; Keavy går rett inn i gjetermodus, og selv om hun ikke kaster seg uforutsigbart på dem, bygger stresset seg opp til hun til slutt sitter og rister. Skulle katten sprette av gårde, kaster Keavy seg fram. Derfor har vi jobbet masse med å ignorere katter, og jeg synes det går framover. Sladretrening hjalp oss et stykke på vei, men da "sladringen" gikk over til hyperfokus, måtte det desensitivering til. Vi bruker avstand når det trengs, leker når det trengs, og jobber rett og slett på å avbryte hele gjeteratferden mot kattene. Den gode nyheten er at på den andre siden av denne treningen er en hund som er enda bedre rustet til å håndtere liknende utfordringer i framtiden. Her har vi også alle muligheter til å trene på katter.

En annen utfordring vi har hatt er at Keavy har vært en del løs i magen. Det har på ingen måte vært på et nivå der jeg har vært veldig bekymret, men det har vært ustabilt nok til at jeg følger med på det. I starten lurte jeg på om det kanskje hadde med stress knyttet til løpetid eller flytting å gjøre, og for å være ærlig tror jeg nok det er medvirkende. Nå er imidlertid min hovedteori at det er det helhetlige bildet som har skapt litt ubalanse. Jeg lurer også litt på om hun rett og slett reagerer på vannet her... Og for deres underholdning, kan jeg derfor nevne at undertegnede nå bærer flaskevann fra butikkene inn til prinsessa på fire bein. Det skader i alle fall ikke... hehe...

Vi har også hatt en utrolig fin dag på "Store Hestedag". Dette er et stort arrangement for hest og hund, med konkurranser, utstillinger, displays, workshops og salgsboder. Danske utøvere i sporten ("vår"), kreativ lydighet, skulle ha en oppvisning og en workshop, og inviterte oss med! Jeg var tydelig på at Keavy ikke egentlig kan så mye ennå, og at det hun kan gjerne begrenser seg til enkle øvelser, men vi fikk bli med allikevel. 

Etter litt knoting med å finne fram, satte vi opp leir med de andre som skulle være med, og det er ikke til å komme bort fra at jeg ble en liten smule starstruck av å endelig møte de danske damene og hundene deres, som jeg bare hadde sett på film tidligere, eller vært i kontakt med over nett. Det var imidlertid utrolig koselig, og de fikk meg raskt til å føle meg hjemme. For en hyggelig gjeng!! Det var dessuten utrolig kult å endelig se dem "live" med hundene i ringen. Jeg satt med gåsehud flere ganger, og kan omtrent ikke vente med å se programmene på nytt! Keavy og mitt program gikk... greit? For å være helt ærlig er jeg ikke spesielt imponert over egen innsats, for ikke bare hadde jeg ikke fått med meg at musikk måtte tas med på minnepinne, men da jeg fikk låne musikk klarte jeg dessuten å glemme hvor lang den var, og hadde en skikkelig surrerunde. Keavy, derimot, presterte fantastisk! Hun hadde løpetid, var i et miljø med flere mennesker enn jeg tror hun har sett noen gang, ble utsatt for pistolskudd (jakthunddemonstrasjon) og hestelukt, og har dessuten en liten tenåring i hodet som er mer eller mindre lydhør for mine kommandoer.. På tross av alt dette, følte jeg meg så trygg på henne, og hun hadde gått driv gjennom hele opptredenen. Hun hadde én snuse-mishap, og var litt hoppete, men viste samtidig alle som ville se at hun i alle fall digget jobben sin i ringen! Det smittet over på meg også, og hele opplevelsen ble rett og slett veldig, veldig bra. Det var fenomenal trening for oss begge, og det var vanvittig gøy! De andre som viste fram sine programmer gjennomførte så fantastisk at det ikke gjorde noe at jeg rotet litt. Jeg håper vi får se disse damene igjen!

Så det var litt om Keavys erfaringer i Danmark. Jeg får også stadig vekk litt oppdateringer fra Norge om Hedwig. Hedwig har blitt min mors kosejente, og det er veldig godt å høre. I skrivende stund er hun på besøk hos min storebror, svigersøster og nieser, og nyter livet der til det fulle! Svigersøster har tatt henne med på joggetur, og yngsteniesen fikk gå med båndet hennes på tur i dag tidlig. For en heldig hund hun er, som har så mange rundt seg som er glad i henne. Jeg savner henne allikevel stort, og tenker mye på henne. En del av meg forsøker å tenke ut hvordan jeg kan klare å lure henne ned til Danmark. Teknisk sett er hun knapt én rabiesvaksine unna... Men jeg må spørre meg selv om jeg da ville hentet henne ned for hennes skyld eller for min. Dessverre (og heldigvis) er det siste det riktige svaret; jeg savner henne mye mer enn hun savner meg. Jeg må også nevne en litt uventet konsekvens av å ikke ha Hedwig i nærheten; jeg tar innmari mye migrenemedisin. Som mange sikkert vet, varsler Hedwig mine migreneanfall, men nå i det siste har det blitt veldig tydelig for meg hvor mye det også gir meg de gangene hun ikke varsler. Noen ganger kan jeg nemlig kjenne migrenesymptomer, uten at anfallet slår ut i full kraft. I disse tilfellene kan søvn, litt ro eller kanskje mat hjelpe meg nok til at jeg kommer meg fint uten medisin. For å skille disse gangene fra gangene jeg får fullt migreneanfall, kikker jeg på Hedwig for å vurdere om jeg må ta migrenemedisin eller ikke, og dersom hun ikke varsler kan jeg bare slappe av. Uten Hedwig her, har jeg ikke den luksusen, og tar piller som om det var sukkertøy. Dette er selvfølgelig ikke hele grunnen til at jeg savner å ha Hedwig her, men jeg synes allikevel det er interessant nok til at det føltes viktig å nevne. Jeg håper Norge også åpner for muligheten til å bruke egne hunder som servicehunder i framtiden, for når jeg tenker på hvor stor denne tryggheten er for meg, som ikke primært sliter med migrene, kan jeg bare se for meg hvordan det er for dem med virkelig alvorlig migrene...