Studier i Danmark

Etter mye om og men, bestemte jeg meg for at jeg hadde lyst til å blogge om det eventyret jeg for øyeblikket befinner meg i. Jeg vil tro at de som leser denne bloggen (om noen) allerede kjenner meg fra før, og jeg hopper derfor elegant over en lengre introduksjon. I stedet lar jeg det være med dette; jeg er en norsk jente som i skrivende stund er nærmere 30 enn 20, og for en knapp uke siden begynte min reise langs the yellow brick road for å finne lykken.

Det ble en ganske svulstig beskrivelse, eller hva? Sant å si vet jeg ikke hvordan jeg kan beskrive det eventyret jeg er i, uten å forsvinne inn i et følelsesladd språkunivers vanligvis forbeholdt romanseksjoner. Jeg har nemlig lenge ønsket om å utdanne meg til psykolog. Jeg er ikke helt sikker på om den drømmen leder til endelig cand.psychol-tittel, eller om jeg ender opp som klinisk psykolog eller nevropsykolog... Men jeg vet at drømmen begynte allerede i tidlig ungdomsskolealder. Like etter at jeg begynte å sette ord på drømmen var jeg i en trafikkulykke, og måtte sette det meste på vent for å prioritere å evne å sitte oppreist i lengre perioder uten å svime av. På videregående var imidlertid drømmen igjen på agendaen, og jeg satset hardt for å komme gjennom nåløyet og inn på profesjonsstudiet i psykologi. Som mange andre elever og studenter, opplevde jeg at dette nåløyet ble mindre og mindre hver gang jeg så ut til å komme noen skritt nærmere. Det var rett og slett som om målstreken hele tiden ble flyttet, og plutselig en dag så drømmen umulig ut. Jeg valgte i stedet å starte på en mastergrad innenfor pedagogisk psykologi, men følte meg ikke helt hjemme. Samtidig som jeg jobbet med dette, drev jeg aktivt innenfor sporten kreativ lydighet med hunden min Hedwig, og vi elsket det! Derfor føltes det ikke unaturlig å utvide husstanden med enda en hund, nemlig Keavy. Med Keavy i hus, føltes det ut som om jeg satte et endelig punktum for psykolog-drømmen. Da jeg så at søknadsfristen for det danske masterprogrammet i psykologi nærmet seg, og jeg slet med å fullføre masterprogrammet i Oslo, klarte jeg ikke å la være å sende inn en søknad nærmest på trass. Jeg hadde ikke de helt store ambisjonene om å komme inn, men lekte med tanken om å kunne takke pent nei til plassen om jeg skulle komme inn. Det passet jo dårlig med studier i Danmark nå, og jeg hadde jo ikke klart å fullføre masterprogrammet i Oslo på normaltid, så jeg våget vel egentlig ikke å tenke mer på den søknaden.... 

Men, som noen sikkert har skjønt (eller sett på facebook), klarte jeg ikke å takke nei til plassen, og resten av sommeren forsvant i et sammensurium av planlegging. Hedwig ville uten tvil ha det best hos foreldrene mine, og de tok henne gladelig i mot. Akkurat det at Hedwig måtte bli igjen i Norge sved mest, og jeg tror kanskje jeg hadde måtte ta noen runder med meg selv om det ikke gjorde det... Men det gjør virkelig vondt å ikke ha henne hos meg. Neste på agendaen var å finne ut av hvordan Keavy kunne bli med - hun er en border collie med stort aktivitetsbehov, og ettersom hun er så ung så jeg ikke på det som et realistisk alternativ å låne henne bort for minst ett år. Det beste alternativet jeg hadde var omplassering, og kort sagt er ikke det et alternativ. Keavy måtte med, eller så måtte studiet ryke. Heldigvis fant vi både sted å bo, og reglene for å ta med hund til Danmark er ikke vanskelige å innfri. En prat med oppdretter (som jeg eier Keavy med) og en rabiesvaksine senere var hun klar til avreise. Fordi jeg vil ha henne med til Norge igjen når som helst, satte jeg henne også på ormekur. Jeg var også nødt til å ta en engelsktest. Det skulle nemlig vise seg at en bachelorgrad i psykologi på engelsk, et cambridgesertifikat og ett år i England på videregående ikke var nok for å sikre studieplassen. Jeg flirer litt av det nå, men ser absolutt at grensen må settes et sted, og universitetet jeg hadde valgt meg ut ønsket en TOEFL-test med minimumskår. Det er et konkret og forholdsvis rettferdig mål på engelskkunskaper som er lett å forholde seg til, og gjennomføringen av testen gikk fint. 

Det var også en rekke andre praktiske ting som måtte ordnes, som utleie av leilighet, ordning av bil, planlegging av reise og så videre, men herfra passer det egentlig best å hoppe til forrige uke. Far og jeg tok danskebåten til København, og kjørte til studentboligen like utenfor København. Etter noen lange runder på IKEA var leiligheten klar for studietilværelsen, og far reiste hjem. La meg bare si at jeg tror ikke dette prosjektet hadde vært mulig uten hjelpen fra foreldrene mine, ikke bare når det kommer til Hedwig, men også praktisk og økonomisk. 

Keavy på danskebåten. Hun synes ikke man kunne 

tisse på kunstgresset lagt fram til hundene

Keavy trengte et par dager på å finne seg til rette i leiligheten, men det hele gikk mye finere enn forventet. I løpet av året håper jeg vi kan konkurrere litt i kreativ lydighet i Danmark, men i første omgang er prioriteten å komme i en god treningsrutine her. Keavy har dessuten også hjulpet meg til å finne meg til rette her. Det er selvfølgelig ikke så smart å dra med seg en hund på studier utenlands, men når alt først har falt på plass så godt som det har, er det godt for oss begge. 

Keavy og meg på kveldstur der vi bor

De siste dagene har vi brukt på å få flere ting på plass, bo oss litt inn og bli komfortable med hvordan vi skal leve og bo her. Det meste passer ikke helt inn om jeg ønsker å holde spenningsnivået oppe i dette innlegget, men kort oppsummert har dagens store prosjekter vært å dobbeltsjekke Keavys ansvarsforsikring (i Danmark er dette lovpålagt når man har hund), og å prøve å finne ut av hvordan jeg best kan komme meg til studiestedet. Men én ting må jeg nevne, og det er hvor fantastisk og imøtekommende danskene er. Det er lett å komme i prat med folk, og i situasjoner der jeg har måtte ordne praktiske ting, har jeg bare møtt herlige mennesker som har hjulpet meg på veien. 

Jeg har også møtt en medstudent som også er fra Norge, og det føltes fantastisk å tilbringe en ettermiddag med henne i København. Vi kjøpte noen pensumbøker, gikk i Strøget og snublet innom en kafé. Vi fant også ut at vi hadde flere felles interesser, og delte flere ønsker om ting vi ville se og gjøre i København. Det blir nok altså noen turistutflukter til København i helgene også. 

I morgen er det introdag på universitetet, og forelesningene begynner for alvor til uka. Jeg kommer ikke bort fra en følelse av uvirkelighet rundt det hele. En del av meg er redd for at denne drømmeboblen snart skal sprekke, men en enda større del håper at den bare sprekker inn i en hverdag som fungerer. Jeg har fortsatt helseutfordringer etter trafikkulykken, og det er ikke noen selvfølge at dette skal gå bra. Det er mulig formen svikter i løpet av studiet, og at jeg ikke klarer å fullføre. Det er en realitet jeg tror jeg må ta innover meg, rett og slett fordi jeg fort kan bli revet med i drømmeland og overanstrenge meg. Samtidig er det fantastisk å kunne følge denne karrieredrømmen, og samtidig ha med hunden på eventyr her. Hvis alt skulle gå i knas, har jeg alltid muligheten til å slå de røde skoene mine sammen og reise hjem. Men nå ligger alt til rette for at jeg kan bli i Oz, forsøke å ta meg ned langs the yellow brick road og følge drømmen. 

.... Og jeg skal forsøke å blogge litt underveis, og lover å holde en litt mer nøktern tone i innleggene framover. 

Soverom og studiehjørne på plass

Keavy tok pause i leken for å holde øye med en kråke

PS: Hedwigoppdatering! Dette er kanskje for spesielt interesserte, men jeg klarer ikke skrive uten å legge til litt om Hertuginne Hedwig von Wiggleton - hunden som er igjen hos foreldrene mine. Mor sendte en liten oppdatering senest i dag, og rapporterte om mye kos og fangligging. Hedwig har dessuten nytt besøk av mine to nieser, og koste seg maks da hun fikk lov til å prøvesitte dukkevognen. Det er godt å høre at hun har det så bra!